Teknikker

Prosjekt Vansjøhuken
( i forbindelse med Friluftslivets år 2005 )
Byggekriterier hos laftet huk, lafteplank-huk og røst

Gå til forrige del	Gå til hovedside	Gå til neste del
Byggekriterier, innledning
Som vist er det mange modeller og utforminger som er tilgjengelige. Ved nærmere ettersyn har imidlertid alle de viste modellene en eller annen feil i konstruksjonen som forringer levetiden eller funksjonaliteten til huken. Gjennomgående var det feil eller mangler i takkonstruksjon, bortleding av vann fra knuter og i utforming av åpningen. Estetikk er også et moment i denne vurderingen. Anskaffelses– og driftskostnader må sees opp mot forventet levetid, funksjonalitet, og ikke minst, forventet bruk. Innplassering i terrenget er et meget viktig punkt. Stikkord er tilgjengelighet, beliggenhet, innpass i terreng, bålsikkerhet, utsikt.
Antall typer For at produksjonen av gapahuker skal bli mest mulig effektiv bør man lage gjennomtenkte tegninger og standardisere byggemetoden. Utfra våre ønsker og muligheter ender vi opp med tre typer som kan være aktuelle i vårt distrikt.
Laftet huk. Denne er den mest solide og den tåler hard bruk uten å bli ødelagt. Byggingen av denne kan kombineres med laftekurs, noe som er meget populært. Huk av lafteplank. Nesten like solid som nr.1, men betydelig enklere å sette opp og mindre materialbruk. Liten koie/røst. Denne varianten er fin på steder som kan være vanskelig å komme til med tunge materialer. Med tre-tak er den også svært lite materialkrevende.

Dette er de tre typene vi ønsker å satse på videre. De må imidlertid modifiseres slik at de passer til våre krav til holdbarhet og estetikk. Kostadene til materialer, arbeid, transport, oppsetting og vedlikehold er meget forskjellig på disse tre typene, noe som får innvirkning på mulig antall gapahuker.
Laftet huk
Det er mange former for lafting. Metoden skal sikre at vannet ledes vekk fra steder hvor det kan føre til skade, samt at byggverket ”låses” på plass. Med et godt tak sikres en lang levetid med minimalt vedlikehold. De viktigste kriteriene skal vises her. Dette eksempelet er fra ”Daletjernhuken”. Tømmeret er kantet på to sider og lagt oppå hverandre med en enkel utsparring i knuten. Fordelen med denne metoden er at den er rask og enkel ettersom stokkene får lik tykkelse hele veien. En annen fordel er at stokkene sprekker mot hverandre i anleggsflaten slik at ytterveggen blir nesten helt fri for sprekker. Dermed forhindrer man vanninntrenging i stokken.
Ulempen ser vi i midten. Hodet og haken ligger tett på hverandre slik at vannet trekker inn i kanten og skaper grobunn for råte. Samme situasjon ser vi begynnelsen til på bildet til høyre. Taket er ikke skikkelig utført slik at vannet renner ned på hodet. Feil utforming gjør at vannet ledes innover mot knuten i stedet for bort fra den, og dermed vil også denne bli offer for råte på kort tid. Viktig kriterier er: Vann skal ledes bort fra knuten og veggen skal være mest mulig fri for sprekker. Det bør også være fall fra tømmerstokkenes anleggsflater.
Her ser vi kantskjært tømmer satt på høykant for å få rettere vegger samt god utnyttelse av høyden. Stokkene har sprukket ut mot veggen og gir mulighet for vanninntrenging. Dette er ikke bra. Her burde byggherren ha margsprengt stokken for å forhindret denne sprekkingen. Utformingen av overside og underside er imidlertid god. Vi ser at vann som treffer veggen vil renne nedover stokken og ikke inn mellom stokkene. Likeledes er det luft mellom oversiden av hodet og haken, men det er ikke laget fall ut fra knuten.
Hvis vi beholder stokken rund, margsprenger den for å hindre utilsiktet oppsprekking på sidene og lager et meddrag på undersiden, så har vi fått til mange gode egenskaper. Det blir mindre skjæring, men vi får ulik tykkelse i hver ende, noe som fører til mer beregning i knuten. Hvis vi kutter en halvmåne i stokken som vist på tegningen, så vil ikke vannet kunne trenge inn i knuten. Hvis vi i tillegg lager fall fra knuten med lufting mellom toppen på hodet og haken, da skulle man være sikret godt mot råte som følge av vannansamling, rent teknisk. Stokkene bør låses med dimlinger i denne varianten.
På bildet til venstre er samme fasongen benyttet, og her er det en skikkelig lafteknute med kinninger og garp. Men det er ikke fall fra knuten og dårlig lufting. Det hjelper ikke hvor flott knuten er hvis ikke enden er sikret mot råteangrep ved god lufting og bortleding av vann
Lafteteknikken har vært kjent i over 1000 år. De ulike stilartene og teknikkene varierer med tid, sted, bruksformål og kunnskap. Det er relativt lett å forklare og beskrive den optimale byggeteknikken og materialvalget for å kunne føre opp et hus som skal stå i 100-vis av år, men ønsker vi dette når vi skal føre opp gapahuker til rasteplasser i vårt nærmiljø? Dersom vi bygger en gapahuk som står godt i 30 år med minimalt vedlikehold, er det godt nok? Gapahuken skal være en rasteplass som i verste fall kan ta av for været uansett hvilken vei det kommer. Det skal være mulig for 3-4 friluftsinteresserte å overnatte i den. Derfor må størrelsen og utformingen være tilpasset dette. Produksjonsmetoden må i hovedsak være enkel, men dog ivareta grunnreglene som er nevnt foran. Det er likevel en fordel å kunne tilby laftekurs til interesserte å la kursets oppgave være å lage en gapahuk etter alle kunstens regler, nettopp med tanke på å markedsføre prosjektets positive sider.
Grunnriss: Slik har man tenkt seg grunnrisset på en laftet huk. Innvendig bredde er 300 cm, innvendig dybde er 220 cm. Utvendig takspring foran på ca. 75 cm, overheng bak på ca 40 cm slik at det kan stå en stabel ved under tak. Midtstolpen er for å støtte gulvbordene. Åpningen blir ca 200 cm.
Front: Åpningen kan være rett eller buet. Det er en smakssak. Her er et forslag.Taksperrene er gjort litt lengre enn huken for bedre å beskytte veggene. Sideform: Formen på sidene foran bør være skråskjært eller buet, gjerne i samme fasong som åpningen. Sidene fungerer som et vindfang og beskytter åpningen mot vind og nedbør.
Huk av lafteplank
Man kan relativt raskt bygge en gapahuk om man bruker lafteplank. Disse hukene vil ha et mindre forbruk av materialer, de blir helt tette i veggene, og riktig oppsatt vil også disse ha en lang levetid. Det som kalles lafteplank er ofte å få i flere utforminger. Noen av dem er dårligere egnet enn andre. Den enkleste formen er en rett planke med not og fjær. Den er uegnet av flere årsaker; 1. Not og fjær er ofte veldig spede. 2. Anleggsflaten mellom plankene er horisontal. 3. Overflaten på ytterveggen blir helt slett, altså lite estetisk å se på. En variant av denne har en buet ytre flate. Denne typen er noe penere å se på, men har ofte de samme feilene som den enkleste planken. Til høyre vises en planke som opprinnelig var en såkalt 2” x 6”, altså 50 mm x 150 mm. Den har kraftig not og fjær samt skrånende anleggsflate. Yttersiden er kantet litt for å gi ytterveggen litt liv. Denne utformingen sikrer litt av målsettingen om at vannet skal hindres i å renne inn i veggen. .
Ved bruk av en slik metode oppstår imidlertid en viss kapillæreffekt i anleggsflaten mellom plankene. For å forbygge vanninntrenging her bør man smøre på tjære eller linolje på anleggsflaten FØR sammenføyningen. Denne planken bygger 130 mm i hvert omfar. Dermed går det med ca. 160-190 meter lafteplank til denne typen huk, litt avhengig av størrelsen. Endeveden i knuten her er hardt utsatt for vanninntrenging og bør absolutt settes godt inn med soppdreper og tjære etter oppføringen
Et annet alternativ til lafteplanken over er å ikke høvle en skråkant på nederste delen av planken. Dette er teknisk sett en bedre løsning, for hver planke får dermed en dryppnese som er større enn diameteren på en vanndråpe, noe som sikrer at vannet drypper ned på neste planke uten å trenge inn mellom dem. Det blir imidlertid kanskje ikke like fint å se på, men er absolutt verdt å vurdere.
Grunnriss: Grunnrisset blir i store trekk det samme for på Laftet huk, men ettersom materialene er tynnere kan man korte ned på utvendige mål. Beholder man de innvendige målene, gir de utvendige målene seg selv. Sideform og åpning: P.g.a. tynnere materialer er det også enklere å skjære til den fasongen man ønsker på åpning og vindfang. Til høyre vises et par eksempler fra huken på Holmen.
Liten koie/røst
Dette er den enkleste av disse tre variantene, men slett ikke noe dårlig alternativ. Konstruksjonen er rett og slett en ramme med gulv og taksperrer på. Deretter er det lagt rupanel og lektet opp til takstein. Lager man ramma av tjærebredd tømmer og legger på takstein, så er denne utformingen den med absolutt minst vedlikehold. Man kan ta utgangspunkt i innvendig grunnriss på laftet huk når man tegner denne koia. På ene kortveggen lar man så taket stikke 70-80 cm fram mens man gjør det samme med gulvet. Dermed får man en fin sitteplass ute, samtidig som man har liggeplass for tre mennesker inne. Sotenäs kommun i Bohuslen har satt opp denne koia i forbindelse med Soteleden.
Generelt om tak
Alle hukene bør ha tak som stikker en god del ut på sidene for å beskytte vegger og knuter. På nesten samtlige gapahuker jeg har sett har taket vært det svakeste punktet med katastrofale følger for resten av byggverket. De fleste hukene hadde papptak, noen hadde torvtak, koiene hadde takstein, noen hadde simple tretak, mens noen hadde plater. Personlig synes jeg torvtak er finest hvis det er riktig satt opp. Takstein er mest vedlikeholdsfritt, men det forundret meg at jeg ikke kom over et eneste tak av tjærebredde takbord. De skjæres og legges som vist på tegningen. De utfreste sporene sørger for at vannet renner ned taket i sporene og ut. Dette taket er enkelt å legge og enkelt å vedlikeholde, og er rimelig holdbart. Videre bør vindskier og kåpebord være av solid dimensjon for å dekke mest mulig av de sårbare kantene på taket.

Ildstedstyper
	Alle gapahukene jeg har besøkt har hatt en form for ildsted tilknyttet stedet. På denne siden ser man ildstedene presentert, alt i fra den enkle steinringen til den meget forseggjorte i stål forblendet med lafteplank. Det er lurt å ha et ildsted for å hindre mer tilfeldig oppnøring av bål rundt plassen.
	Det ildstedet som jeg har falt mest for er det i 6mm stål som vist øverst til høyre. Denne var enkelt sveiset sammen med tre faste vegger, hengslet lokk og to hengslede dører i fronten. Ved å vippe opp lokket kunne man legge på en grillrist. Denne var enkelt laget av vinkeljern og stenger. Den hadde vært bedre om risten hadde vært av strekkmetall.
	Hele ildstedet kunne fungere som peis, ovn til å koke på samt grill, en meget anvendelig løsning. Lukker man opp lokk og dører slik at de virker som reflektorer for ilden, så vil strålingsvarmen gi god varme inn i huk-åpningen.
	Her er en enkel skisse av ovnen. Størrelsen er ca 45cm x 45cm x 35cm. Lokk og front er hengslet, og det er slå foran slik at dørene kan holdes lukket. Grillristen passer akkurat over toppen med lokket åpent. Vinkeljern med strekkmetall til rist passer ypperlig.
Gå til forrige del	Gå til hovedside	Gå til neste del