Huketur i Vansjø 6.nov 2004
Tekst av Håkon Olsen. Bildene er tatt av Tom og Håkon.
Klikk på bildene for forstørrelser

Tilbake til Startsiden

Tilbake til tursiden

Tom led av valgets kvaler...
Nei, ikke presidentvalget i USA, men hvorvidt han skulle dra på LAN-treff eller en forsinket halloween-feiring med sin amerikanske hyttenabo.
Selvfølgelig falt valget på det beste og eneste alternativet; en lang padletur!

Nå skal det vel nevnes at undertegnede presset på litt, men det er i grunnen aldri særlig vanskelig å få Tom til å svinge åra.

Den påtenkte turen var forresten ikke så lang, men kombinasjonen hygge-nytte slår det meste. Kort sagt: en tur rundt deler av Vansjø for å se etter lokaliteter for plassering av gapahuker til ”prosjekt Våler-huken”.

Jeg slo på tråden til makkeren klokka halv ni i håp om å ta ham på senga, men Bastiansen hadde vært tidlig oppe for å kjøre datteren på jobb.

20 minutter senere lå tankbåten i opplag på Omegaen, skipper/styrmann var godt og strategisk plassert i utkikken og vi var på vei mot utskipningshavn ved Oksnøya i Råde.


Klar for start

For én gangs skyld hadde ingen av oss ”overpakket”, så sjøsetting gikk rimelig kvikt, dog etter Toms ekvilibristiske øvelser for å komme inn i ”tørrkondomet”.
Det, og mine desperate vrikk for å komme ned i sigaren, hever kroppstemperaturen med grader faretruende nær feber. Tilslutt var vi allikevel vannfaste og kunne begynne dagens vinking.


Komme, komme...
Uvante muskler skrek på nåde og rettferdighet, men "hårdingar från Norje" tar ikke hensyn til den slags. Snart var første målet i sikte, og Storefjorden er ikke så stor.

Mellom Brattholmene

Billig-gapahuk
Tom hører kanskje ikke så godt, men han ser som en flokk ravner. På langt hold, that is. En grønn flekk åpenbarte seg på lille Gudøya. En dass- var mitt forslag. Nedstemt. Et telt, sa orakelet fra Våler. Det var noe midt i mellom. Gapahuker i billigpressenning er ikke holdbare, og denne så ut som noe fra en kalkunskrekkfilm. Tom dokumenterte, og så la vi ”hellywood” bak oss.
Paradisbukta var rett rundt et hjørne, og her krekte vi oss ut på landlov. Krystallklart vann og endeløse sandstrender, glitrende sol og yrende fugleliv! Neida, for noe tøys, men det var ordentlig fint der.

Inn mot Paradisbukta

Håkon i land

Klart vann

Fin plass

Stille

Utsikt fra en "Huk"-plass
To mulige plasser for oppsetting av huker ble funnet og dokumentert skikkelig. Deretter heiste vi seil og forlot de små, mørkøyde gråtende på stranden. Ferden gikk videre nordover mot den store ukjente øya som på folkemunne kalles Gressøya. Vi krysset opp langs østkysten av Gudøya, og oppdaget flere mulige bosettingsplasser for hukfolket.

Plass 3 Gudøya

Plass 4 Gudøya

Trangt nord på Gudøy

Det går fint

Til slutt råket vi opp for land, og la ivei over åpent hav mens iskalde vinder fra nord pisket barske ansikter.

Etter flere minutter helt overgitt til elementene, gled kajakkene inn i smult farvann øst for Flinta, en liten utpost på den enorme Gressøya.

Nærmere undersøkelser viste at her var ingen god kajakkhavn, og dermed bar det nordover igjen langs den ugjestmilde og karrige vestkysten som selv de fleste sjøfuglene skydde.
Tom hadde vært i disse traktene for mange år siden, da det ennå fantes folk i Vansjø. Han snakket seg varm om slekt og venner og brast ut i lav hulking da han skimtet den gamle hytta i det fjerne. Det var ikke tid til noe besøk der denne gangen, på grunn av dagens oppdrag.

Ved Angelsbrått, naboøya til Gressøya, sto det en forlatt lavvo og blafret i nordavinden. Et usigelig trist monument over rikere tider i innsjøen.

Nå var det nordligste punktet på ruten nådd. En ny kurs ble stukket ut, og nesa ble vendt sørover. Vinden dyttet oss nå i ryggen og sola stakk oss midt i fjeset, en lav, skarp vintersol som la vårt leteområde i hemmelighetsfull skygge.


Lavvo på Angelsbrått

Tom nyter pausen

Guillemot'en trygt på land

Gutta spiser skipskjeksen

Videre, videre...

Først helt sørøst på Gressøya var det mulig å få fast grunn under føttene igjen. Her ble de siste smulene av skipskjeksen fortært, mens vi nervøst kikket oss over skulderen. Tom hadde sett spor i skogbunnen som tydet på at det holdt til enorme dyr i området. Han fortalte en hårreisende historie om en 500 kilos galte som herjet land og strand rundt og spredte skrekk og død. Hukfolket hadde nok ikke noe å gjøre på den utposten. Vi trakk oss tilbake til stranden og satte seil for det siste lange strekket ned mot den trygge havna ved Oksnøya.

Vansjø er nærmest overgitt av omkringboende mennesker. Kun én båt ble observert, men på langt hold. Det kan selvfølgelig skyldes utbruddet av de menneskeetende blå og grønne algene, men det kan jo også skyldes årstiden. Vi velger å tro det siste.

Noen hukplasser ble funnet, men de ligger alle på øyene i Vansjø og er dermed utenfor rekkevidde for store deler av allmuen som ikke er velsignet med båt. Derfor vil vår utrettelige søken etter leirplasser for den naturinteresserte delen av befolkningen fortsette i Vansjøs nordre partier.


Brua over til Oksnøya

Rundturen er slutt
 

 

Takk for følget !

 

Tilbake til Startsiden

Tilbake til tursiden