Dos Amigos på tokt i grenseland

Kornsjøene - Svinesund 26 - 29 august 2005 Dag 3-4 av 4
Padlerute totalt 76,9 km svært variert padling, (pluss 17,2 km kajakktrilling fordelt på 8 etapper)
Klikk på bildene for forstørrelser

<<Andre dag	Tilbake til Startsiden Tilbake til tursiden	<<Første dag
Tredje dag startet med lettskyet oppholdsvær og relativt vindstille. Morgenrutinene gikk kjappere i dag, for dagen skulle starte med en transportetappe. Nordre Bullaresjön er rundt 8 km lang, men ettersom vi padlet litt innom viker og bukter ble padlestrekningen på 9,6 km. Underveis stakk vi innom et sted hvor det lå to beverhytter ved siden av hverandre. Vi så en god del kantarell langs strendene, men for å komme til og plukke disse måtte man komme vannveien.
Transportetappe på Nordre Bullaresjö	Tom mellom to beverhytter	Inn i Norge igjen
Vi passerte Vassbotten Camping i nordenden av Nordre Bullaresjö før vi padlet under brua og inn i Norge. Nå var vi klar til å ta fatt på de siste 13 kilometerne ut til Iddefjorden. Denne elvestrekningen heter Enningdalselva, men deler av den går under andre navn. Fra Bullaresjöen til Rørsvannet kalles elven ofte for Rørselven, mens den fra Rørsvannet til Iddefjorden kalles for Berbyelva. Elva er godt besøkt av laksefiskere, og i sesongen 2005 ble det registrert tatt 146 laks. Den første kilometeren ned elva begynte med rolige partier og slake stryk. Håkon gled relativt greit igjennom, men Tom måtte ut og fløte litt ved en anledning. Ved Elgåen tok vi inn til Elgåfossen. Grensa mellom Norge og Sverige har gått midt i Enningdalselva så langt, men ved Elgåen svinger grensa mot øst og går midt i denne elva. Elgåfossen er Østfolds høyeste uregulerte foss med totalhøyde på 46 meter og et fritt vannfall på 20 meter.
Brua over til Elgåfossen	Inn mot Elgåfossen	Håkon inne ved Elgåfossen
Nå kommer jeg ikke lenger inn	Klargjøring for trilletappe nr 7	Slutt på trilletappe 7
Tre kilometer lenger nede, rett ved Søndre Enningdal kirke i enden på Kirkevannet, måtte vi på land igjen. Vi sjekket elva et stykke nedover og fant ut at det ble rent for grunt og steinete. En titt på kartet viste også at vi like godt kunne gå til vi passerte neste foss, Mjølnerødfossen. Trilleetappe nr 7 gikk på sandvei, men helt på slutten måtte vi over en nyslått åker for å komme ned til elva. Etappen ble på 1,9 km.
Tom mot Mjølnerødfossen	Mjølnerødfossen	Lett vannføring
Føle på strømmen	Opp fra elva	Håkon over "Stenen"
Mjølnerødfossen er ikke stor, men den stenger godt for laksen slik at elva nedenfor fossen regnes som en av de beste gyteplassene. Tom og Håkon padlet bort og kjente litt på strømmen før kursen ble satt nordover. Men denne gangen ble ikke turen lang. En liten kilometer lenger ned i elva, ved Tellesåsengene, begynte det nye stryk. Opp på land igjen, men hvor var veien?? Ifølge kartet skulle det være en vei langsmed elva her, men den var ikke å se. Det var et belte med brennesle langs elva, og det sved godt da vi, i kortbukser, brøytet oss oppover skråningen for å se etter veien. Og 40 meter unna, 12 meter høyere opp enn elva, lå "veien". Et sammenrast hus lå litt lenger syd, og veien egnet seg knapt nok til traktorvei. Det var et slit å dra de tunge kajakkene opp gjennom brennesleenga, men det gikk. Tom låt litt over sviingen i beina, men Håkon repliserte at "det går over på en time". Nei Håkon, det gjorde ikke det. Det brant helt til neste morgen !!! Suukkk... Den dårlige veien gjorde at Håkon ikke engang gadd å ta fram tralla. Han bare spente seg fast foran kajakken med et tau og dro den som en slede. Toms tralle er av bedre beskaffenhet, så den gikk på et vis. Etter bare et par hundre meter bedret veien seg betraktelig. Vi kom da inn i sone 1 av den delen av elva som AJFF i Halden disponerer. Håkon og Tom diskuterte litt hvor langt vi skulle trille denne gangen. Elva hadde et langt og relativt greit parti ned mot Rørsvannet, men problemet var å sette ut og ta opp kajakkene. Vi bestemte oss for å trille hele veien ned til nedsiden av "Dødfødten" slik at vi kunne padle derfra og ut i Iddefjorden. Trilleetappe nr 8 ble på 6,2 km, og veiens beskaffenhet de første tre kilometerne egnet seg overhode ikke for padlelabber og relativt små kajakkhjul. Den besto av meget grov pukk og løsmasser som var vond og tung å gå på. 60-70 kg kajakk på små hjul merkes godt etter noen kilometer på slikt underlag. Når så Håkon i tillegg fikk litt problemer med at tralla var for lav, så ble denne etappen den desidert tyngste på hele turen. .
Trilleetappe nr 8	Tom bare MÅ ha sjokolade	Nedenfor "Dødfødten"
Vi gikk og vi gikk... og endelig var vi framme ved brua som går over elva på nedsiden av Dødfødten. Vi MÅTTE bare ha pause og litt mat, for dette hadde vært en seig etappe. Men du verden... - det varte ikke lenge før padlelysten satte seg i armene igjen, og da var det bare å komme seg videre. Enningdalselvas utløp i Iddefjorden er et eldorado for alle slags fugler. Det er 20 forskjellige fiskeslag som gyter her, og området er sterkt verneverdig. Dette er det eneste stedet hvor Norge grenser til Sverige i vest, og vi la oss på vestsiden av fjorden for å lete etter overnattingsplass. Det var lettere sagt enn gjort. Håkon var kresen, og den ene plassen var for åpen, den andre for ubeskyttet, den tredje for ukoselig, den fjerde for ujevn... Hele tiden ville han litt lenger for å finne DEN plassen. Terrenget rundt Iddefjorden reiser seg steilt opp fra vannet, og det er langt mellom teltplassene. Man ser hele tiden spor etter gamle tiders stenhogging her, og overalt var det satt opp stenblokkmurer mot vannet. Granitten i Iddefjorden er viden kjent, bl.a. brukte Gustav Vigeland en kjempeblokk på flere hundre tonn Iddefjordsgranitt da han hugde ut Monolitten. Men altså, 7,4 km ut fra munningen lå det en vik som var beskyttet av fjell og skog på tre sider, og med en liten sandstrand innerst i bukta. Og den plassen fant nåde for Håkons kritiske øyne.
Ut etter lunsjpausen	Gammel grensestein	Buskas i fjellveggen
Frokost dag 4	Leiren siste natt	Vann må man ha
Det var en god leirplass. Teltet ble slått opp to meter fra høyvannsmerket, og det var tid for kveldsmat. Og igjen smakte det alldeles nydelig. Det er tydelig at kombinasjonen kajakktrilleturer og padling gir god matlyst. Tom ble særdeles trøtt etter måltidet, og klokken 20.15 var det kvelden.. Utpå natta hørte vi vinden blåse skikkelig kraftig over fjellet, men hos oss rørte teltduken bare så vidt på seg. Tom måtte ut og lufte litt rundt midnatt og skvatt skikkelig da han satte beina i vannet. Høyvannet stod helt opp, og var bare en drøy meter fra teltåpningen. Til alt hell blåste vinden ut bukta, ellers hadde vi nok blitt våte. Det var tydelig at dag 3 hadde satt sine spor, for vi våknet ikke før klokken 08.00 neste dag. Nesten 12 timer i soveposen... jøss... Det var en skikkelig blåsedag. Vinden kom i kraftige kast fra sydvest, og sjøen gikk hvit midt uti Iddefjorden. Etter den vanlige morgenrutinen la vi padleruten mest mulig i le på vestsiden av fjorden helt inn til land, men enkelte plasser feide vinden inn bakfra og gjorde ferden en smule ustø. Rett etter Hälle kom vi til et parti med skikkelig speilsjø. Håkons kajakk oppførte seg som en gul undervannsbåt, mens Toms lange kajakk vekselvis hang i lufta på baug og akterstevn, eller hadde kun vannkontakt midt under sittebrønnen. Det var en skikkelig "sambasjø" som krevde full konsentrasjon. Etterpå fortalte Håkon at han hadde mumlet for seg selv hele tiden: "løse hofter, løse hofter, løse hofter...", mens Tom hadde tenkt: "støttetak, roolig, støttetak, roolig..". Da vi endelig kom i le bevilget vi oss en drikkepause, for begge var ganske tørre i munnen...
Skipsvrak ved Hälle	Flere vrak ved Hälle	Halden
Fredriksten festning	Håkon kjemper seg fram mot Svinesund	Svinesundbruene
Etterhvert rundet vi hjørnet på Iddefjorden og kom inn i Ringdalsfjorden mot Svinesund. Her fikk vi vinden rett imot, og det ble særdeles tungt å padle. Løsningen var å søke ly ved hver eneste lille odde, for så å padle med seige tak til neste odde. Vi skjønte at det ikke kom på tale å padle ut i Singlefjorden under slike forhold, så det ble dermed bestemt at vi skulle avslutte turen ved den gamle Svinesundbrua. Det ble en seig distanse fram til brua, for i tillegg til motvinden hadde vi også kraftig motstrøm å sloss mot. Rundt hvert nes dannet strømmen virvler, og vi måtte veive skikkelig for i det hele tatt å komme framover. Da vi endelig landet på den lille sandstranden ved søndre brokar var vi ganske møre i musklene, og det var greit å komme seg på land.
Gamle Svinesundbrua	Padlemakker	Endestasjon Svinesundsmarknaden
Det blåste så ille at vi søkte ly bak informasjonsskiltet på parkeringsplassen mens vi lurte på om vi skulle ringe til Geir... Akkurat da ringte Toms telefon, og hvem andre kunne det være enn Geir?? Han lurte på hvordan det gikk med oss, for på Larkollneset blåste det så kraftig at han ikke hadde opplevd maken siden orkanen i -91. Vi fortalte at turen var avbrutt, og dermed var Geir klar for å hente oss. En drøy time senere var han på plass på Svinesund og kjørte først Håkon til Jeløya, og deretter Tom hjem til Våler. Er det noen sak å være på tur når man har sånne kamerater? Takk til Geir for velvillig support og transport. Hva skal vi så si om denne turen? Hele turen var kjempefin. Mange flotte plasser, mye fin natur. Hver eneste dag, flere ganger om dagen, så vi musevåk og fiskeørn, så disse fuglene ble oppnevnt til turens høye beskyttere. At vi kom til å få endel trilling av kajakker var vi klar over, men med litt høyere vannstand samt litt kortere plastikk-kajakker, så hadde trillelengden blitt redusert med i hvertfall 6-7 km. Egentlig skulle vi hatt to typer kajakker med oss, en elvekajakk for "hopp og sprett"-partiene, samt havkajakk for sjøene og saltvannet. Håkons "banan" er i grunnen ypperlig til denne strekningen, men den har ikke vanntette skott, og ved en eventuell kantring ville han fått problemer. Løsningen kan være å ha masse vanntette sekker og poser, men likevel ... At vi ikke kom helt fram til Moss må værgudene ta skylda for, men den delen skal vi padle en annen gang. Takk for følget på denne turen. Lurer du på noe, så nøl ikke med å ta kontakt, vi svarer villig vekk. Så sees vi kanskje ved en annen anledning?
<<Andre dag	Tilbake til Startsiden Tilbake til tursiden	<<Første dag
Kornsjø - Moss Fortsettelse av denne turen lørdag 13 og søndag 14.mai 2006 ble avbrutt. Våre skytsengler ville tydeligvis ikke slippe oss av gårde.. Håkon ymtet frampå etter padleturen Jeløya rundt 4.mai om vi ikke skulle avslutte Kornsjøturen vår ved å padle fra Svinesund til Moss 13 og 14.mai. Tom var krystallklar, vi skulle padle.. Så begynte ting å krangle seg til... Tom's kajakk nr 1 begynte å bli skikkelig "rufsete". Ved nærmere ettersyn hadde railen som holder rorpedalen løsnet fra skroget og brukket rett foran pedalen. Dermed bestemte Tom seg for å montere fotstøtter i kajakk nr 2 og bruke den på turen. Fabrikklagde fotstøtter som var slik Tom ville ha dem var ikke å oppdrive, så han måtte konstruere noe selv. Det tok litt tid, men systemet ville være ferdig og på plass i tide. Padleåren, som faktisk fikk en brist på begynnelsen av denne Kornsjøturen, hadde nå blitt så skadet at den måtte repareres, men den ville også bli ferdig i tide. Håkon oppdaget så at Tom's telefonnr. var blitt slettet fra mobilen hans slik at han måtte lete opp nummeret et annet sted fra. Håkon er vár på slike signaler, og hadde allerede da tenkt å avlyse turen. Ettersom uka gikk fikk Tom for seg at han måtte kjøpe litt sikkerhetsutsyr. Årepose og pumpe har ikke vært noe tema før, men nå måtte han bare ha tak i det. Avspasering ble planlagt fra kl. 12.00 på fredag 12.mai slik at utstyret kunne handles inn i Sarpsborg. Fredagen opprant og arbeidsoppgavene bare haglet på. Det var skvatt umulig å komme seg av gårde før 14.30. På vei til Sarpsborg ble det lange køer, og endelig framme på Topp Fritid viste det seg at de kun hadde 1 pumpe igjen, men ingen årepose. På XXL hadde de sluttet å selge kajakkutstyr. Suukkk.. På vei ut av Sarpsborg hadde rushtiden satt inn, og det var endeløse køer. På SMART-club i Råde hadde de ført kajakker og utstyr, men nå stod bare etpar plastkajakker igjen og ingenting av utstyr. På Torhov bilrekvisita på Mosseporten senter hadde de i hvertfall det kajakkstativet som Tom ville ha, men da han kom ut igjen hadde elektronikken i sentrallåsen slått seg vrang slik at dørene måtte åpnes manuellt. Alt dette førte til at det ble veldig sent natt til lørdag før alt var ferdig pakket for tur. Lørdag opprant med fint vær, men med litt vind. Jørgen skulle kjøre, bilen ble lastet opp og Håkon hentet på Jeløya. På vei til Svinesund begynte det å bli lite bensin, så vi skulle fylle rett ved innkjøringen til Halden. Sentrallåsen hadde imidlertid sperret tanklokket slik at det ikke var mulig å fylle bensin.. Sikringene ble sjekket etc., men lokket var ikke til å rikke. Underveis i denne prosessen slo den elektroniske sikkerhetslåsen seg på på alle dørene utenom førerdøra, slik at det var umulig å åpne noe som helst. For å komme inn i bilen igjen måtte Jørgen krabbe over forsetene og inn i baksetet, og Håkon måtte krabbe inn i passasjersetet fra førersiden. Vi ville kjøre og sjekke forholdene på vannet, og ved den gamle Svinesundbrua var det laaang kø i bommen. Fra brua så vi at det var kraftig utgående strøm med god vestlig vind som stripet sjøen og lagde hvite skumtopper på bølgene. Underveis viste elektronikken i bilen at bensinnivået ble faretruende lavt. Det skulle handles litt før vi la ut, men inne i butikken bestemte vi oss. Håkon og Tom ville ikke la Jørgen kjøre bilen hjem alene med sjanse for motorstopp etc. og alle de komplikasjonene det ville medføre, så turen ble avbrutt der og da. Begge var egentlig litt lettet over avgjørelsen, selv om Tom opplevde hele greia som sterkt deprimerende. På veien hjem skrek elektronikken at vi snart bare kjørte på bensindamp, men vi kom hjem til Håkon på Jeløya før Tom kjørte bilen opp på Opelverkstedet. Det var selvfølgelig stengt, så Håkon fraktet folk og utstyr hjem til Våler. Det hørtes nesten ut som om Håkon følte seg skyldig, for han avsluttet med følgende: "Nå skal det ihvertfall bli lenge til JEG foreslår noen tur igjen...". Ja, ja, da får JEG foreslå da.. Søndagen opprant med strålende sol... og masse vind... Så det var kanskje ikke så galt likevel.? Jeg tror vi skal ta slike signaler på alvor. Det ER noen som passer på oss, vi har bare litt vondt for å høre innimellom... SÅ, dette var historien om en tur som gikk bra, for hvem vet, det kunne gått verre... Takk for følget, så sees vi kanskje en annen gang når Håkon og Tom gjennomfører denne turen.

Tilbake til Startsiden

Tilbake til tursiden