På tur i Egypt, en reise i tid og kultur
Dag 11 (17,5 km's spasertur til 2285 moh.)
Vil du se flere og større bilder? Klikk på linken for Alle bilder fra dag 11

Du kan laste ned beretningen som acrobat-fil til din egen maskin ved å høyreklikke på linken under her og velge "Lagre fil som". Filen inneholder tekst og bilder og er på 4,5 MB.
http://www.trekajakk.com/
Egypt/Egyptreisebeskrivelse.pdf

Dag 11, torsdag 24.mars, Mosesfjellet, St. Katarinaklosteret, skjærtorsdag.
Bussen brukte en time på å kjøre rundt og hente turdeltakerne på de forskjellige hotellene. Ved midnattstider var vi imidlertid på vei ut i Sinai-ørkenen. Det var nesten fullmåne og en trolsk stemning. Golde, steile klipper sto strødd utover et stille ørkenlandskap mens bussen strevde seg oppover i høyden de 140 kilometerne inn mot St. Katarinaklosteret. Vi startet jo ved havflaten og skulle opp til 1572 moh som er høyden klosteret ligger på. Turen inn tok lang tid, for bussen hadde ikke rart av krefter. Noen ganger var det så ille at vi lurte på om vi måtte ut å dytte.

Endelig, klokken 03.10 var vi framme ved klosteret og skulle begynne på turen oppover fjellet. Det var massevis av turister som skulle gå turen denne natten. Alle hadde fått utlevert lommelykter, og det var et spesielt syn å se hundrevis av lykter oppover fjellsiden samtidig som månen lyste over landskapet. Vi måtte holde et ganske høyt tempo hvis vi skulle rekke soloppgangen på toppen. Vi skulle gå 7,5 km med en høydeforskjell på 713 meter på drøye 2 timer, noe som ganske raskt viste seg å være rimelig tøft pga tynn luft. Vi hadde ikke gått mer enn ca 1 km før det ble klart at Else ikke hadde sjanse til å henge med. Langs stien stod det en mengde dromedarer og hvor beduinene hele tiden ropte ”Camel, camel??”, og som altså tilbød seg å frakte oss opp.

Det varte ikke lenge før Else stønnet ”How much?”. Svaret var ”10$”, og Else aksepterte det tvert. Det var et svare styr for å komme seg opp i salen. Else satt utrolig høyt på dromedaren, og da den i tillegg begynte å balansere på stupkanten på veien oppover skrek hun i redsel. Dyret kunne imidlertid jobben sin, så hun roet seg etter hvert. Tom bestemte seg for å gå, men han fikk ikke ha på lykten, for beduinen mente dromedaren ble blendet av den. Dermed måtte han gå oppover i mørket, noe som ikke alltid var enkelt med det ujevne underlaget. Og la det være sagt med en gang.. det ser ut som om dromedarene lunter av gårde, men fyttirakkern så fort de går.
Nils og Minna hadde gått fortere enn oss, men nå passerte vi dem i god stil. De hadde tatt en pause et godt stykke oppe i fjellsiden og så at Else kom på dromedaren. Tom så de ikke noe til og trodde han hadde gitt opp, men akkurat da gikk Tom 30 meter foran dromedaren slik at de ikke la merke til ham. Det gikk unna, og ved ”dromedarholdeplassen” var Tom rimelig kjørt. Uheldigvis snublet han bare 50 meter før og slo kneet skikkelig i en skarp kant. Det gjorde skikkelig vondt, men det verste var at kneet stivnet og hovnet opp og gjorde det vanskelig å gå.
Det var fortsatt langt til toppen, og den tyngste biten var 700 ”trappetrinn” av ulik størrelse, høyde og fasong. Det ble en tungpustet og delvis vond sisteetappe, og gudhjelpemeg så lang den var.
Også her fikk Else problemer, men hjelpen var nær. Langs trappen stod det beduiner som ville hjelpe turistene opp mot en godtgjørelse. En beduin, Suleiman, fikk jobben med å hjelpe oss. Han tok Else i armen, hengte på seg ryggsekken til Tom og la i vei oppover. Det var også flere andre som hadde problemer, for mange steder stod folk og kastet opp langs stien, noe vi heldigvis slapp.
Halvveis oppe i ”trappene” ble vi tatt igjen av Nils og Minna. De ble positivt overrasket over å se Tom som de trodde stod igjen nede i klosteret. Høyden var merkbar, og vi måtte ta mange pauser på det siste strekket, men vi rakk soloppgangen med 5 minutters klaring. Det var skikkelig kaldt på toppen, 2285 moh, og vi rakk å bli skikkelig frosne før soloppgangen kl 05.27.


Soloppgangen var flott, og det var rart å tenke på at her fikk altså Moses og Israelittene De ti Bud (Andre Mosebok, 19 og 20 kapittel). Tom tenkte mest på at han MÅTTE på do, og heldigvis stod det en utedo der. Den var skikkelig møkkete, men Tom hadde ikke noe valg. Hygienen er ikke det første man tenker på når man først MÅ på den høyden…

Vi hyret Suleiman til å hjelpe oss ned trappene også, noe han ble litt overrasket av. Else synes imidlertid at han var så stødig og sikker at hun følte det som en ekstra trygghet ned de bratte trappene, så det var absolutt verdt de 10$ han skulle ha hver vei.
Toms kne var nå skikkelig stivt og hovent, og turen ned trappene og stien videre ned ble en vond opplevelse for ham. Nå som det ble lyst fikk vi se terrenget vi hadde gått opp, og det var en storslagen natur.

Vi måtte være nede ved St. Katarinaklosteret til klosterets åpningstid kl.09.00 slik at vi kunne bli med på første omvisningen. Det var absolutt lettere å gå nedover de 7,5 kilometerne enn det var å gå opp, og vi rakk frem med en god times margin.
Guiden vår, en humørfylt mann med glimt øyet, fortalte oss masse om klosteret og dets historie. Han satt for øvrig og hørte på Nils og Tom prate sammen, og plutselig brøt han inn med en interessert mine i ansiktet og sa:” How do Norwegians understand each other?” Vi ble tatt litt på senga og skjønte ikke helt hva han mente før vi så smilet som lå på lur. Nils forklarte at stort sett gikk det greit, men at Tom noen ganger kunne være vanskelig å forstå. Ha-ha, morostakan… Spørsmålet var kanskje ikke så rart likevel med tanke på at knappe 4,5 millioner mennesker har to hovedmålføre + samisk + diverse kaudvelske dialekter.

Opprinnelsen til Katarinaklosteret finner vi i andre Mosebok, kapittel 3, vers 3. Der snakker Herrens engel til Moses fra noe som ser ut som en brennende tornebusk, ber ham ta av seg på bena for han står på hellig grunn, og formaner ham til å lede Israels barn ut av Egypt. Videre i vers 12 står det at etter at Moses har gjennomført oppgaven, skal de tilbe Gud på dette stedet. Denne hendelsen kan vi lokalisere til rundt 1250 f.Kr. i Ramses 2 storhetstid. Lenge etterpå, i ca. år 330 e.Kr., setter keiser Konstantins mor, Helena, i gang byggingen av et lite kapell rundt der hvor tornebusken står. Hvordan de visste at det var akkurat der, sier historien ingenting om, men det har altså gått nesten 1600 år fra Moses hadde sin opplevelse, og til byggingen av det første kapellet. Forklaringen kan være at det alltid har vært eremitter her ute i ørkenen som har ansett det som sin livsoppgave å være i nærheten av helligdommen. Senere, i år 537, grunnla keiser Justinian selve klosteret med 20 meter høye murer og som i dag inneholder 25 små og store kapell samt en kirke. Denne kirken, St.Katarinas kirke, stod ferdig i år 551, og man kan i dag, 1450 år senere, beundre de originale tredørene med keiser Justinians initialer. Kirken har 12 granittsøyler som representerer de 12 apostlene, og fra taket henger det lysekroner, noen formet som strutseegg, et symbol på gjenoppstandelse.

I dagens kloster kan man også se en avlegger fra den brennende tornebusk. Den er plantet på utsiden av Den brennende busk’s kapell, og det sies at den er den eneste av sin art på Sinaihalvøya. Man finner også Jethro’s brønn hvor Moses gav vann til dyrene han gjette for sin svigerfar innenfor disse klostermurene.
Klosteret er kanskje like så kjent for sin ikonsamling av unike bilder, samt at noen av verdens eldste bibelskrifter befinner seg her. Det er en opplevelse å få gå inne i kirken og se på alle de flotte ikonene og utsmykningene.
Munkene bor her hele livet, og når de dør begraves de på yttersiden av klosteret. Etter tre år graves knoklene opp igjen, renses og legges i kjelleren sammen med restene til alle de andre munkene og erkebiskopene som har vært her før dem, ca 6900 stk.

Klosteret var opprinnelig viet til Kristi forklarelse, men har siden 800-tallet båret Katarinas navn. Man finner ingen henvisninger til Katarina i tidligere skrifter, og heller ingen nedtegnelser om at hun faktisk har eksistert, men legendene er mange og fargerike.
Her er en ultrakort versjon:
Katarina var en vakker og lærd kvinne som levde rundt år 300 som datter av kong Costus i Alexandria i Egypt. Hun var sær og stolt, men etter at en eneboer erklærte at Kristus var hennes sanne brudgom, omvendte hun seg. Hun pådro seg keiser Maxentius vrede da hun nektet å ofre til hedenske guder for å skaffe ham gudenes gunst i kampen mot ”motkeiseren” Konstantin den store. Hun ble fengslet og torturert, men på mirakuløst vis greide hun seg gjennom alle pinsler. Dette førte til at folk begynte å omvende seg, og keiser Maxentius befalte at hun skulle halshogges. Da ugjerningen var gjort kom en skare engler og førte henne med seg til Sinai.
En lengre og mye bedre versjon kan man lese på:
http://www.katolsk.no/biografi/katalexa.htm

Senere fortelles det at noen munker på 800-tallet hadde en drøm om at de skulle gå til toppen av Sinai’s høyeste fjell, det som i dag heter Katarinafjellet (2642 moh), og som ligger 6 km syd for Mosesfjellet. Her skulle de finne liket av en ung kvinne, og det skulle være den hellige Katarina av Alexandria, hun som englene hadde fløyet av gårde med. Munkene fant restene av et kvinnelik der oppe og brakte dette med seg til klosteret. Disse likrestene oppbevares i dag i et lite skrin inne i kirken, og er blant de helligste gjenstandene i hele klosteret.
Etter at vi hadde sett oss omkring en times tid begynte vi å merke at turen hadde vart en stund. Det var et stykke å gå ned til bussen, så vi ruslet langsom nedover mens nye skarer av turister strømmet oppover mot klosteret. Da alle var kommet til bussen ble vi kjørt til et spisested, men maten fristet ikke. Det var tydelig at stedet var en mellomstasjon for nesten alle som kom fra klosteret. Bestikk og glass var ikke særlig rent, så vi sto over. Selv ikke vår egyptiske guide lot seg friste her. Turen tilbake til Sharm el Sheikh var lang og varm, og bussen ankom hotellet klokken 14.45. Tom dusjet, la seg og sovnet momentant. Else dusjet, leste og pakket litt. Nils og Minna gikk ned til stranden og sovnet under en parasoll.

Utpå kvelden bestilte vi middag (Lasagne og rødvin) på terrassen. Koffertene var pakket for en tidlig avreise til Kairo neste morgen, men så fikk Nils en telefon fra Egyptreiser om at de hadde vært for sent ute med å bestille flybilletter. Dermed måtte vi være en dag ekstra i Sharm og miste en dag i Kairo. I beste fall kunne de bestille billetter til et fly kl 23.20 neste kveld, men vi måtte sjekke ut fra hotellet før kl. 12.00. Dette var vi lite fornøyd med og gav uttrykk for det. De skulle se på saken og gi oss beskjed om eventuelt endret avreisetidspunkt. Vi slappet av videre til kl. 23.00 og gikk og la oss.
Det hadde vært en lang og begivenhetsrik dag på bibelsk grunn, og søvnen kom lett.
Forrige side Til Hovedsiden Neste side