På tur i Egypt, en reise i tid og kultur
Dag 11 (17,5 km's spasertur til 2285 moh.)
Vil du se flere og større bilder? Klikk på linken for Alle bilder fra dag 11
Dag 11. Mosesfjellet - St.Katarinaklosteret |
Du kan laste ned beretningen som acrobat-fil
til din egen maskin ved å høyreklikke på linken
under her og velge "Lagre fil som". Filen inneholder tekst
og bilder og er på 4,5 MB. |
|
Dag 11, torsdag 24.mars, Mosesfjellet,
St. Katarinaklosteret, skjærtorsdag. Endelig, klokken 03.10 var vi framme ved klosteret og skulle begynne
på turen oppover fjellet. Det var massevis av turister som skulle
gå turen denne natten. Alle hadde fått utlevert lommelykter,
og det var et spesielt syn å se hundrevis av lykter oppover fjellsiden
samtidig som månen lyste over landskapet. Vi måtte holde
et ganske høyt tempo hvis vi skulle rekke soloppgangen på
toppen. Vi skulle gå 7,5 km med en høydeforskjell på
713 meter på drøye 2 timer, noe som ganske raskt viste
seg å være rimelig tøft pga tynn luft. Vi hadde ikke
gått mer enn ca 1 km før det ble klart at Else ikke hadde
sjanse til å henge med. Langs stien stod det en mengde dromedarer
og hvor beduinene hele tiden ropte ”Camel, camel??”,
og som altså tilbød seg å frakte oss opp. |
||
Det varte
ikke lenge før Else stønnet ”How much?”.
Svaret var ”10$”, og Else aksepterte det tvert.
Det var et svare styr for å komme seg opp i salen. Else satt utrolig
høyt på dromedaren, og da den i tillegg begynte å
balansere på stupkanten på veien oppover skrek hun i redsel.
Dyret kunne imidlertid jobben sin, så hun roet seg etter hvert.
Tom bestemte seg for å gå, men han fikk ikke ha på
lykten, for beduinen mente dromedaren ble blendet av den. Dermed måtte
han gå oppover i mørket, noe som ikke alltid var enkelt
med det ujevne underlaget. Og la det være sagt med en gang.. det
ser ut som om dromedarene lunter av gårde, men fyttirakkern så
fort de går. |
||
Nils og
Minna hadde gått fortere enn oss, men nå passerte vi dem
i god stil. De hadde tatt en pause et godt stykke oppe i fjellsiden
og så at Else kom på dromedaren. Tom så de ikke noe
til og trodde han hadde gitt opp, men akkurat da gikk Tom 30 meter foran
dromedaren slik at de ikke la merke til ham. Det gikk unna, og ved ”dromedarholdeplassen”
var Tom rimelig kjørt. Uheldigvis snublet han bare 50 meter før
og slo kneet skikkelig i en skarp kant. Det gjorde skikkelig vondt,
men det verste var at kneet stivnet og hovnet opp og gjorde det vanskelig
å gå. |
||
Det var fortsatt langt
til toppen, og den tyngste biten var 700 ”trappetrinn” av
ulik størrelse, høyde og fasong. Det ble en tungpustet
og delvis vond sisteetappe, og gudhjelpemeg så lang den var. |
||
Også her fikk
Else problemer, men hjelpen var nær. Langs trappen stod det beduiner
som ville hjelpe turistene opp mot en godtgjørelse. En beduin,
Suleiman, fikk jobben med å hjelpe oss. Han tok Else i armen,
hengte på seg ryggsekken til Tom og la i vei oppover. Det var
også flere andre som hadde problemer, for mange steder stod folk
og kastet opp langs stien, noe vi heldigvis slapp. |
||
Halvveis oppe i ”trappene”
ble vi tatt igjen av Nils og Minna. De ble positivt overrasket over
å se Tom som de trodde stod igjen nede i klosteret. Høyden
var merkbar, og vi måtte ta mange pauser på det siste strekket,
men vi rakk soloppgangen med 5 minutters klaring. Det var skikkelig
kaldt på toppen, 2285 moh, og vi rakk å bli skikkelig frosne
før soloppgangen kl 05.27. |
||
|
||
Soloppgangen var flott,
og det var rart å tenke på at her fikk altså Moses
og Israelittene De ti Bud (Andre Mosebok, 19 og 20 kapittel). Tom tenkte
mest på at han MÅTTE på do, og heldigvis stod det
en utedo der. Den var skikkelig møkkete, men Tom hadde ikke noe
valg. Hygienen er ikke det første man tenker på når
man først MÅ på den høyden… |
||
Vi hyret Suleiman til å hjelpe
oss ned trappene også, noe han ble litt overrasket av. Else synes
imidlertid at han var så stødig og sikker at hun følte
det som en ekstra trygghet ned de bratte trappene, så det var
absolutt verdt de 10$ han skulle ha hver vei. |
||
Vi måtte være nede ved
St. Katarinaklosteret til klosterets åpningstid kl.09.00 slik
at vi kunne bli med på første omvisningen. Det var absolutt
lettere å gå nedover de 7,5 kilometerne enn det var å
gå opp, og vi rakk frem med en god times margin. |
||
Guiden
vår, en humørfylt mann med glimt øyet, fortalte
oss masse om klosteret og dets historie. Han satt for øvrig og
hørte på Nils og Tom prate sammen, og plutselig brøt
han inn med en interessert mine i ansiktet og sa:” How do Norwegians
understand each other?” Vi ble tatt litt på senga og skjønte
ikke helt hva han mente før vi så smilet som lå på
lur. Nils forklarte at stort sett gikk det greit, men at Tom noen ganger
kunne være vanskelig å forstå. Ha-ha, morostakan…
Spørsmålet var kanskje ikke så rart likevel med tanke
på at knappe 4,5 millioner mennesker har to hovedmålføre
+ samisk + diverse kaudvelske dialekter. |
||
Opprinnelsen til Katarinaklosteret finner
vi i andre Mosebok, kapittel 3, vers 3. Der snakker Herrens engel til
Moses fra noe som ser ut som en brennende tornebusk, ber ham ta av seg
på bena for han står på hellig grunn, og formaner
ham til å lede Israels barn ut av Egypt. Videre i vers 12 står
det at etter at Moses har gjennomført oppgaven, skal de tilbe
Gud på dette stedet. Denne hendelsen kan vi lokalisere til rundt
1250 f.Kr. i Ramses 2 storhetstid. Lenge etterpå, i ca. år
330 e.Kr., setter keiser Konstantins mor, Helena, i gang byggingen av
et lite kapell rundt der hvor tornebusken står. Hvordan de visste
at det var akkurat der, sier historien ingenting om, men det har altså
gått nesten 1600 år fra Moses hadde sin opplevelse, og til
byggingen av det første kapellet. Forklaringen kan være
at det alltid har vært eremitter her ute i ørkenen som
har ansett det som sin livsoppgave å være i nærheten
av helligdommen. Senere, i år 537, grunnla keiser Justinian selve
klosteret med 20 meter høye murer og som i dag inneholder 25
små og store kapell samt en kirke. Denne kirken, St.Katarinas
kirke, stod ferdig i år 551, og man kan i dag, 1450 år senere,
beundre de originale tredørene med keiser Justinians initialer.
Kirken har 12 granittsøyler som representerer de 12 apostlene,
og fra taket henger det lysekroner, noen formet som strutseegg, et symbol
på gjenoppstandelse. |
||
I dagens
kloster kan man også se en avlegger fra den brennende tornebusk.
Den er plantet på utsiden av Den brennende busk’s kapell,
og det sies at den er den eneste av sin art på Sinaihalvøya.
Man finner også Jethro’s brønn hvor Moses gav vann
til dyrene han gjette for sin svigerfar innenfor disse klostermurene. Klosteret er kanskje like så kjent for sin ikonsamling av unike bilder, samt at noen av verdens eldste bibelskrifter befinner seg her. Det er en opplevelse å få gå inne i kirken og se på alle de flotte ikonene og utsmykningene. |
||
Munkene bor her hele
livet, og når de dør begraves de på yttersiden av
klosteret. Etter tre år graves knoklene opp igjen, renses og legges
i kjelleren sammen med restene til alle de andre munkene og erkebiskopene
som har vært her før dem, ca 6900 stk. |
||
Klosteret
var opprinnelig viet til Kristi forklarelse, men har siden 800-tallet
båret Katarinas navn. Man finner ingen henvisninger til Katarina
i tidligere skrifter, og heller ingen nedtegnelser om at hun faktisk
har eksistert, men legendene er mange og fargerike. Her er en ultrakort versjon: Katarina var en vakker og lærd kvinne som levde rundt år 300 som datter av kong Costus i Alexandria i Egypt. Hun var sær og stolt, men etter at en eneboer erklærte at Kristus var hennes sanne brudgom, omvendte hun seg. Hun pådro seg keiser Maxentius vrede da hun nektet å ofre til hedenske guder for å skaffe ham gudenes gunst i kampen mot ”motkeiseren” Konstantin den store. Hun ble fengslet og torturert, men på mirakuløst vis greide hun seg gjennom alle pinsler. Dette førte til at folk begynte å omvende seg, og keiser Maxentius befalte at hun skulle halshogges. Da ugjerningen var gjort kom en skare engler og førte henne med seg til Sinai. En lengre og mye bedre versjon kan man lese på: http://www.katolsk.no/biografi/katalexa.htm |
||
Senere fortelles det at noen munker på 800-tallet hadde en drøm om at de skulle gå til toppen av Sinai’s høyeste fjell, det som i dag heter Katarinafjellet (2642 moh), og som ligger 6 km syd for Mosesfjellet. Her skulle de finne liket av en ung kvinne, og det skulle være den hellige Katarina av Alexandria, hun som englene hadde fløyet av gårde med. Munkene fant restene av et kvinnelik der oppe og brakte dette med seg til klosteret. Disse likrestene oppbevares i dag i et lite skrin inne i kirken, og er blant de helligste gjenstandene i hele klosteret. |
||
Etter
at vi hadde sett oss omkring en times tid begynte vi å merke at
turen hadde vart en stund. Det var et stykke å gå ned til
bussen, så vi ruslet langsom nedover mens nye skarer av turister
strømmet oppover mot klosteret. Da alle var kommet til bussen
ble vi kjørt til et spisested, men maten fristet ikke. Det var
tydelig at stedet var en mellomstasjon for nesten alle som kom fra klosteret.
Bestikk og glass var ikke særlig rent, så vi sto over. Selv
ikke vår egyptiske guide lot seg friste her. Turen tilbake til
Sharm el Sheikh var lang og varm, og bussen ankom hotellet klokken 14.45.
Tom dusjet, la seg og sovnet momentant. Else dusjet, leste og pakket
litt. Nils og Minna gikk ned til stranden og sovnet under en parasoll. |
||
Utpå
kvelden bestilte vi middag (Lasagne og rødvin) på terrassen.
Koffertene var pakket for en tidlig avreise til Kairo neste morgen,
men så fikk Nils en telefon fra Egyptreiser om at de hadde vært
for sent ute med å bestille flybilletter. Dermed måtte vi
være en dag ekstra i Sharm og miste en dag i Kairo. I beste fall
kunne de bestille billetter til et fly kl 23.20 neste kveld, men vi
måtte sjekke ut fra hotellet før kl. 12.00. Dette var vi
lite fornøyd med og gav uttrykk for det. De skulle se på
saken og gi oss beskjed om eventuelt endret avreisetidspunkt. Vi slappet
av videre til kl. 23.00 og gikk og la oss. |
||
Forrige side | Til Hovedsiden | Neste side |